Vell.. Jeg innrømmer det gledelig , jeg er lat. Det er de som benekter det , og nekter fullt og helt for det.
Men jeg, jeg innrømmer det Jeg er lat.

Jeg er da såpass lat at når jeg mister noe, malplasserer  noe, eller rett og slett ikke finner det jeg har lagt fra meg, så gidder jeg ikke å lete etter det.

Slik er det bare. Og idag fant jeg ut at jeg er ikke alene om dette.

Jeg og Mr. K bor i en ytterst sjarmerende utleie-leilighet i bergen.
Men selvsagt, ikke like sjarmerende som meg.

Idag , lå jeg på min kjære sofa og slesket meg. Noe jeg verdsetter i slitne stunder.
Mr. K oppdaget at han var sulten og  marsjerte til kjøkkenet for å lage seg noe mat.

Jeg som lå på sofaen hørte noe grynting i det fjerne, men siden jeg var så opptatt med å være lat, klarte jeg ikke å engasjere meg i hva han gryntet for.

Mr.K kom så masjerende inn på stuen med noe hedenskt ugly inn på stuen..
" Se hva jeg fant da!"
Jeg gløtter opp fra min lathets-posisjon , og ser noe særdeles ugly.

Noe eieren, før leieboeren, før leieboeren vi tok over etter har lagt igjen etter seg.

Mr. K hadde problemer med en skuff, og da fan han dette ;

Om Kjøkken og motepolitiet hadde slått seg sammen og dannet en egen styrke, hadde de da indratt disse.

Og det for lenge siden.

Men siden de er så ugly så skjønner jeg godt at eieren , før leieboeren før leieboeren vi tok over etter, ikke har giddet å hente fram disse.

Nå tenker dere sikkert .

Jaha? Hva er spennende med dette da?

Det som er spennede med dette, er da at kvitteringen var der og.

Japp.
Dette er følgende ting som kunne ha skjedd;

1) et klart tilfelle av latskap, "jaha, de stygge gryteklutene sitter fast, nhee,, gidder ikke å dra de ut"  tenkte sikkert eieren, før leieboeren, før leieboeren vi tok over etter.

2) Et kvinnemenneske har handlet for mye på KID, og gjemmer kvittering og den delen av beviset som klart ikke var nødvendig.

3) Hennes mann syntes de var så stygge at han bare moste de bak skuffen.

4) En mann fant ut at han trenge grytevotter, siden hans mor var på besøk, og da mor dro heimat, stappet han de i skuffen til neste gang hun kom på besøk. Men han stappet de desverre for langt, og grunnet latskap orket ikke å lirke de ut.

Fasinerende fakta del 4 , merk da datoen på kvitteringen og merk datoen idag ( event dato denne bloggen ble postet)

Kanskje hvis jeg oppsporer Cecilie som ekspederte damen / mannen, kan jeg finne ut hvorfor de ble innkjøpt.

Men jeg gidder ikke.

Jeg er for lat .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kommer fra en ganske så normal familie. Vi er ikke uvanlige på noen måte. I alle fall ikke som vi legger merke til selv.
Foreldrene mine møttes på en normal måte, og begynte sitt liv sammen, slik som alle nygifte.

Etter et år var gått fikk de ei lita tulle. Min søster, min store søster. Kari-Anne.

Så fortsatte de sin normale leve måte , og bestemte seg for at det var på tide å få et nytt barn. 13 år senere, dukket jeg opp ut av intet. Denise ble jeg hetende.

Det var her mine foreldre gjorde den fatale feilen.  De hadde kun 2 barn . men 3 navn.

Vi levde i idyll, to foreldre og deres 1,8 barn. Nei matematikken min er ikke så på tryne at jeg ikke vet at 2 barn er mer enn 1,8. Men grunnet min søsters enorme høyde, fortjener hun å være 1 og siden jeg er på størrelsen med en utvokst pygmé, fortjener jeg ikke å være mer en 0,8.

Altså, når det legges sammen, har mine foreldre 1,8 barn.

Et normalt menneske, vi allerede nå skjønne hvilken fatal feil mine foreldre begikk.

Det er for mange navn i forhold til barn! Snittet av navn er hele 1,5!

Opp gjennom tidenes løp, har denne feilen gjort mye med oss. Da min søster bodde hjemme, var det ikke så merkbart. Jeg var fortsatt Denise (eller Klumpen, som min søster så kjærlig kalte meg), og min søster var fortsatt Kari-Anne, (eller KaAnne, til jeg utviklet min fantastiske veltalende, og velartikulerte tale)

Men så, skjedde den andre fatale feilen i min families historie. Kari-Anne flyttet ut. Å nå snakker vi laaaangt ut, vi snakker over Atlanteren, tvers over et kontinent UT.

Familie idyllen fortsatte, min søster var fortsatt Kari-Anne og jeg var fortsatt Denise.

Men så igjen, måtte en fatal feil skje, jeg ble større.

Altså, jeg ble voksen, eldre osv. Dere skjønner tegninga.

Stemmen ble lik min søsters, ansiktet, vi har den samme forbanna potetnesa, manerene, og måten å spøke og le. Vi ble likere, og likere. Jeg synes ikke det er ille å være lik min søster, eller at hun er lik meg. Så lenge hun vet at jeg er penest;)

Men så begynte det å skje. Jeg husker ikke helt når, eller hvor, eller hvordan, men det skjedde.

Min søster var bosatt fast i Canada, og jeg bodde hjemme. Og en dag sa mine foreldre til meg ; Du Kari-Anne-Denise, kan du dekke bordet?

Å da var det skjedd!

Siden den gang har jeg hett, Kari- Denise, Anne- Denise, Denise-Kari-Anne, og alle andre mulige tenkelige varianter.

Dette blir jeg kalt , hele tiden, som oftest , til tider, når mine foreldre er forvirret.

De kan ringe meg opp i Bergen , som er ganske så ulik Canada å si  ; Hei Kari-Anne! Hvordan har barna det?

Igjen, jeg har ikke barn , og jeg heter ikke Kari-Anne.

Mine foreldre kan omtale meg som Kari-Anne til andre de kjenner. Så det er sikkert mange som går rundt og lurer på hvordan jeg har klart å få 10 barn som 20 åring.

Min søster er så fantastisk at hun er 33 og har 10 barn , men 60% av de er på utlån fra the government. Men det er en annen historie.

Venner av min søster, kaller meg også Kari-Anne til tider. Venner av mine foreldre og.

Eller, de kaller meg Kari-Anne-Denise.

Min søster kaller meg fortsatt Klumpen, men det er kanskje for å hindre henne fra å kalle meg Kari-anne.

Noen ganger klikker det for meg.

Og jeg kan hyle; JEG HETER DENISE! D E N I S E!!

Og navnet mitt staves, til tider feil, men jeg blir jo så engasjert.

Alt dette kunne ha vært unngått, hvis  mine foreldre hadde aldri valgt flere navn i forhold til barn.

Men , vi er ganske så like.Selv om hun er 13 år eldre enn meg , ½ meter høyere enn meg , har mørkere hår enn meg , høyere kinnben enn meg , og garantert større pupper enn meg!

Det positive er at jeg har en fantastisk søster. Så da er det ikke så ille å hete Kari-Anne- Denise.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag var jeg på jobb igjen. Jeg har jobbet mye i det siste. Begynner å kjenne de fleste stamkundene , og deres barn, til og med deres hunder.
Som jeg har skrevet tidligere er butikken jeg jobber på litt utsatt for det ene og det andre.

Idag var en vanlig dag, iallfall så vanlig det kan bli for en liten nærbutikk ute i gokk.
Vi fylte på varer, småpratet med kundene og pakket varene for kundene. Bare for å være hyggelige.

Ut på kvelden ble det rolig. Ganske så stille og rolig. Jeg var alene i butikken , mens min medarbeider forsvant for å rydde lagere.
Jeg ble riktig så ensom og snakkesalig. Inn kom en av våre stamkunder, en skikkelig god fyr. Han kalles Tobben. Vet egentlig ikke hvorfor. Han har alltid på seg svarte dongeri bukser, tøff genser med gullsmykker om halsen. Han er ingen luguber fyr, en helt vanlig mann. Han handlet litt og snakket med meg, vi snakker mye ilag. I en bisetning kommenterte han at det satt en hund utenfor. Alene.

Jeg tittet rundt i butikken , men fant ingen andre enn Tobben. Tobben sa at han hadde sett hunden fra vinduet, og hun hadde sittet der i minst 45 min.
Jeg gikk ut , og der satt en skjønn liten hund. Ei lita jente.

Gikk inn til Tobben igjen, og ekspederte han ferdig. Da han gikk ut av butikken, gikk jeg rett etter han.
Det pøsregnet idag også , som en vanlig hverdag i Bergen. Lille jenta var glissvåt.
Jeg tok henne med inn og satt henne ved disken.
Hun var veldig lydig, og veldig veldig kosete.

Hun var veldig glad for å komme inn i varmen. Så der satt vi. Hun var ganske stelt, men hadde ikke halsbånd. Selen , var slitt og litt gammel. Lille jenta var max 3 år. Fin blandingshund med en anelse av setter ører.

Tobben kom inn i butikken igjen , og var glad for at jeg hadde tatt henne inn. Hun hilste på han og logret med halen.

Dette bildet er tatt med min Sony Ericsson, w550i. 


Her satt lille jenten å stirret på Tobben. Jeg hengte opp lapper på døren "VI HAR HUNDEN DIN" og la en lapp på benken der hun hadde sittet.

Ingen kom. Lille jenta hilste på alle som kom inn, og jeg spurte alle om de savnet en hund. Om noen kjente henne igjen. Men ingen, INGEN kjente henne igjen.

Lille jenta ble ikke varmere, eller tørrere. Jeg tok henne bak disken sånn hun kunne sitte med varmluftsovnen. Hun likte det. La seg ned og koste seg.

Så hadde hun vært vekke fra eieren sin i 1 1/2 time. Ingen kom, ingen kjente henne.
Jeg klemte henne, og sa at hun var en flink og modig jente.

Jeg sendte en melding til sjefen min, og ba han komme ned på butikken en liten stund. Sjefen kom inn døren , og sa vi hadde fått besøk. En liten hund.  Han så henne og ble også veldig forelsket.

Lille jenta og Åge gikk ut døren. Han skulle ta henne ned på lageret for litt mat og vann.

En liten stund etterpå gikk jeg ut, for å se hvordan det gikk.

Sjefen min sto utenfor et hus litt lengre ned i gaten. Døren åpnet, og det var eieren til hunden.

Er det hunden min? Jeg trodde hun var inne? Ååå nei.. Det er hun ikke. Jeg glemte henne på butikken.

Det gjorde så vondt å høre , at de hadde glemt henne. At hun var alene , vekk fra de hun trodde hun kunne stole på.

Men det værste, det aller værste. Hun ville ikke hjem.
Hun logret med halen og små sprang mot meg når hun så meg.

Stakkar søte lille jenta.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skulle bare på jobb.  Både ville og skulle.
Min snille sjef hadde sagt ja til at jeg kunne jobbe litt ekstra før jeg dro hjem til Ålesund før jula. Det er bare en liten dagligvare butikk, men det er alltid noe å gjøre. Alltid.

Skiftet begynte kl 1800 og jeg skulle være der til stengetid. Kl 22 stenger vi dørene , og halv 11 får jeg dra hjem igjen.

Kvart på 6 begynte jeg å sykle hjemmenfra, med musikk styrtende inn i hodet mitt. Alt for å fortrenge biltrafikken rundt meg.
Litt aggressiv musikk slik jeg syklet fortere.
Sigget inn og ut mellom gamle damene med paraplyene sine.

I’ve seen angels fall from blinding heights
But you yourself are nothing so divine
Just next in line

Kom meg opp til jobben , og parkerte sykkelen min utenfor slik som jeg alltid gjør. Låste sykkelen fast til nærmeste solide stolpe.
Jeg så opp, og observerte en mann med caps som bare sto utenfor butikk døren.
Ut av butikken kom en av de mer tvilsomme jentene. Hun ventet med caps-mannen og ut av butikken kom en eldre herremann. Han er minst 60, langt grått sjegg og mye grått uflidd hår.
Caps-Mannen holdet noe i handen, små poser med noe hvitt i.

Assa jeg vet ikke hva det er , men det er rådigg! Litt met og coc om du skjønner.
250 for 1 , du skjønner dealen.

Jeg skjønte ikke så mye, eller jo egentlig.Men stirret på de for å få med meg alt.
Den eldre mannen så at jeg stirret , og stilte seg opp forran caps-mannen.

Inn i butikken var det kaos som vanlig. Byttetplass med han bak disken og fortssatte  å ekspedere kundene. Medarbeideren min gikk til pause og jeg  var alene igjen i butikken.

Den eldre herremannen kom inn i butikken igjen , og hadde den tvilsomme jenta hakk i hel. Jeg fulgte med de på skjermene , og så deres minste bevegslser. Jenta stjal ikke, iallefall ikke denne gangen.

De stilte seg i køen, og fiklet seg imellom. Jenten kastet masse varer på disken, rislunsj, minst 30 og tellys, masse telys. Det skal bli så digg Lasse. Sa hun til den eldre mannen. Han klagde over at hun ikke hadde råd til de telysene. Hun trakk bare på skuldrene sine , og fiklet med en av sine 10 smykker.
Han skulle betale for henne. Det var 10 kunder bak han i køen.
Summen kom på noe å 500 kr, og han skull betale med kort. Kan jeg få ut 1000? Joda. Det kunne han vell. Han ville jeg skal trekke kortet , og ikke si summen høyt.

Kortet ble trekt, han lukket øynene og følte seg fram til knappene. Godkjent.
Jeg tenkte for meg selv at det tenkte jeg virkelig ikke det ville bli.
Jeg gahan en 1000-lapp. Han klagde , sa han måtte ha smått. 10, 20 . 50 lapper osv. Jeg blar opp så fort jeg kan, men bommer med 100. .
Han stoppet opp. Skjellte meg ut. Kalte meg inkompetent, dum, blond og skjellsordene fløt ut av munnen hans.  Jeg ble redd, og håpet min kollega skulle komme tilbake.
Så truet han meg, han skulle stjele sykkelen min. Den var så rød å fin sa han.
Jeg gir han sine 100 kr han mangler og beklager meg. Jeg trakk pusten dypt og bare håpte de skulle gå ut døren.

Det er deres feil! Alt er deres feil , dere prøver å loppe oss når vi har så lite. Vi har ingenting, å dere prøver å ta det lille vi har til overs! Forbanna kapitalister!

Han sto der i sin transetilstand og bare kjeftet. Jeg beklager meg igjen og sier at det ikke skal gjenta seg og jeg prøver ikke å ta noe ifra han.

De går endelig hjem fra butikken.  Den neste kunden var en hyggelig mann, en lærer. Du er tålmodig du, håper du klarer resten av kvelden bra.

Kollegaen min kommer inn fra pausen , jeg gikk å låste sykkelen min inne på et lager, fast i en fyrser.

Resten av kvelden gikk  med på å følge rundt etter de litt tvilsomme i butikken , at de ikke stjal noe.

Endelig fikk  jeg dra hjem, og syklet så fort jeg kunne..
Sykklet forbi kaikgaten, telte bare 12 prosituerte ikveld. Ikke noen ny rekord. Jeg teller de hver kveld.

Det er de samme hele tiden.

Det er egentlig ikke så rart at bergenserene ikke ser narkohandelen rett utenfor sin nærbutikk, eller at de ikke ser horene som tar opp gatene.

De har jo paraplyen langt nedafor øyenene , ørene og nesen.
De ser jo ikke annet enn sine egne føtter.

Idag må jeg på jobb igjen. Må låse sykkelen min fast til en fryser og ha en telefon i baklommen itilfelle noen skal være ekle mot oss.

Jeg gleder meg ikke

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Igår hadde jeg altså bursdag..

Og tenkte jeg skulle meddele noen bilder fra dagen =)

Litt jalla.. Men har family som leser bloggen som jeg aldri  husker å sende bilder til.
Jeg er tross alt distre

Dagen begynte med en elegant avriving av papirer som dekket mine gaver.
Den ene gaven hadde irritertert meg i lengre tid.
Mr K hadde handlet gaven og gjømt den i en av våre boder. Jeg måtte love på tro og ære at jeg skulle ikke inn i den boden under noen omstendigheter!
Ikke engang hvis et tusentalls ekorner og pingviner hadde invandert boden for å danne planer om å ta over verden , fikk jeg lov å gå inn i boden.
Grrrreeit.. Så jeg gikk ikke inn i boden.

Noen dager før bursdagen min kom Mr. K ned  i stuen med en stor pappeske. Uten gavepapir på.
Han hadde vært oppe i boden og putet gaven i esken, og skulle nå pakke den inn foran meg.
Han er såååå snillll..

Teknisk sett er han snill for han bakte to kaker til meg. Uanskvett..

På selve dagen som var igår fikk jeg åpne pakken.
Og der var den nyydligste vesken .. Som jeg har siklet på leeeenge =))

White Flirt skinnveske… Yummy =))

Og tusen takk til mine kjære venner , familie og fadre som var så snill og gratulere meg og gi meg en liten oppmerksomhet på 20års dagen min

Kaken min hadde Mr.K laget kvelden før mens jeg såg på The little Mermaide , og blandet meg IKKE inn i kakebakingen. Som var veeeeldig vanskelig for meg.

Kaken heter da death by chocolate! mmm

Man dør ikke av kaken.. Men en blir ganske så kvalm ))

Når det gjelder bursdager , Så tror jeg veldig på konseptet på selvgave.
Gi en gave til seg selv, for å feire seg selv.
Mm.. Det høres litt narsisistisk ut.. Men det er jo ikke ment slik!

Nå… Gave nr 1 er noe jeg kan anbefale alle som har litt kalde føtter.!
ja til menn og! Men de må ha små føtter.

Myke sokktøffler med antiskli! Fåes på Cubus;)

Sååå.. Gaven til seg selv som er litt spesiell:)

jeg er en tattooverings person. Dvs , jeg liker å ta tattooveringer og synes kroppskunst er pent.
Pent på de som er gamle nok til å ta det.

Igår fikk jeg en ny en og pusset opp en gammel en

Her er den "gamle" med ny farge:) Den er plassert på venstre akilles.
Dette var da tatt 1 time etter "hendelsen".

Og her har vi den i dag morges.

Så var det den siste da.. Bursdagsgaven til meg selv.

Litt blod og gørrete igår  da..
Men idag er den riktig så fin.

Så det var min bursdag =))

Å det var også en måte å fortelle mine foreldre om min nye tattoovering som de ikke vet noe om ;P

hihi =))
Enten så dreper de meg via telefon eller når jeg kommer hjem til jul

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den dagen man våkner og innser at noe er annerledes, er ganske rar.
På en annerledes måte.

Det var ikke måten du sov på , å ligge på høyre side istedet for venstre.
Det var ikke at dynen hadde falt ned , og du lå bar.

Det er bare noe annerledes , som en ikke ser.
Magen kribler, men man vet ikke om det er for en spiste en for mye sviske eller  grunnet at en ny vind har kommet.
At noe har forandret seg , uten at du kjenner deg annerledes på noen måte.

Du ser rundt det om noe har forandret seg.
Alt er som før.
Samboeren ligger nedgravd i dyna ved siden av deg. Klær spredt rundt på gulvet og varebilen nedenfor bråker som vanlig.

En tenker kanskje at en har forsovet seg, og en titter febrilsk på klokken.
Men klokken har såvidt blitt 8, og det er heller ikke annerledes.

En går rundt i stuen , kjøkkenet og badet bare for å se om noe er annerledes. For å se om noe har byttet plass. Alt er som før.
Melka står ute over natten , oppvasken balanserer på benken.
På vei til senga tryner du over en sekk, eller en sko,eller sklir på en søppelpose.

Og du bare smiler. For det er slik det skal være.
Men følelsen av at noe er annerledes henger over deg som en sur mattelærer som står over deg og ler av dine stygge grafer.

En kryper opp i senga igjen og nyter nattevarmen fra dyna.

Så skjer det.
Det som setter hjernebarkene i sving.

Telefonen Ringer.
Og mor roper hysterisk

GRATULERER MED DAGEN HONEY!

Første reaksjon er å lure på hvem som ringer , og hvem er denne Honey. Før en innser at det er en selv.

Det er det som er annerledes.
En er eldre.

Et år eldre.

Så det er altså jeg. Idag , den 18 November.

Samme dag som Mickey Mouse.

Den 18 november er dagen jeg blir 20.

Dagen jeg våknet og innså at noe var annerledes , når det ikke var annerledes over hodet.

For jeg har de 2 siste årene sagt at jeg var 20.

Gratulerer verden, Du har holdt med meg i 20 år!
og 66, 5 år er til å komme!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det bor en baker
i Østre Aker.
Han baker kringler
og julekaker.
Han baker store,
han baker små,
han baker noen
med sukker på.

Ok.. Jeg er kanskje ikke en baker. Å nei jeg bor heller ikke i Østre Aker og jeg har ikke bakt en kringle eller julekake.

Men jeg har bakt en eplekake!

Liten digresjon. Jeg har nettopp skjønt "det bor en baker" sangen. Han bor i Østre Aker, som i det stedet alle kaller aker! Ååå Jeg trodde han bodde i østeraker som var et liksom sted. Dho!

Men det er jo koslig å begynne med en sang

Uanskvett!

Å gjøre noen andre glad , er det letteste som finnes!

Du trenger selvfølgelig noe til å gjøre andre glad. La oss begynne med listen

Du trenger 300 gram av han herre her. Ha han oppi en bakebolle! For alldel ikke i en liten blender!

Ilag med han derre der oppe, har du oppi 150g

Seee, står det er bakemargarin på den itilfelle du skulle lure. Men han herre her, skal smuldres ilag med han derre der oppe.

150 g av han herre her no , skal da blandes ilag med de derre der oppe. Men han vil gjerne ha med seg 1 spise skje av han her nede

Han herre her vil gjerne ha selskap av noen sammenspiskede venner.

Piske piske piske,  men ikke noe kinky pisking.

Når en har blandet dette her godt å flott får man en deig! Whuhu! Del deiga i to, og legg den ene utover en kakeform.

Så må man ha det mest essensielle! Epler! Du vet vell hvordan epler ser ut?
 Del eple-vennene våre i biter. Men med en kniv og ikke med kjeften.

Eple vennene våre blir overlykkelige om de får på seg litt klær.  

Og deres klær, er han her og hans venn Mr. Sukker!

Uuuuu, om du sir det veldig fort så rimer det nesten!

Uanskvett, legg eplene i deres klær på deigen i kakeformen. Og legg deigpølsene over, i rutemønster. Å nå snakker jeg ikke middagspølser altså!

Ovnen og kaken blir overlykkelige om ovnen er satt på 180 grader!

Og voila! Etter 35 minutter er vår lille venn ferdig! Tida kan man ta på feelingen. Min ovn myrdet kakevennen på 20 minutter

Eplekake venn , i hans lille form

Her har han på seg litt mindre.

 Sååå..Mine kjære venner. SÅ er det kronen av verket. Vanilje is!

For oss som teller kalorier, kan vi ha på vanilje kesam. Fresten , om man fryser vaniljekesam blir det lavkalori is? Funderbart.

Nydeligt! Namme namme namme.

Det er utrolig lett å gjøre andre glad. Men kaka fikk hard medfart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

At first I was scared
When I looked at his eyes
But now that I know him
I’m not that surprised
I’m just waiting on the sun to rise
Oh how I wish that old sun would rise

Igår, gjorde jeg igjen noe av den uvanlige nye hobbyen min. Jeg gikk tur. Gikk og gikk og gikk. Eller kanskje jeg ble dratt av Mr. K, litt usikkert.

På en av mine tidligere turer, fikk jeg en ny venn. Den søteste lille skapningen jeg har sett på lenge.

Jeg ble enig om at jeg kunne bli dratt med på en ny tur, hvis og bare hvis vi kunne gå samme veien for å se om vi så Pigge. Mr. K var litt motvillig siden han ville gå en ny rute. Prøve noe nytt? Hensikten med det da?

Vi tasset utover mot nordnes. Jeg hoppet og sang. We are of to se the hedghoge! Of to see my friend! Mr. K prøvde å ignorere meg og mine utbrudd.

Så såg vi det. Monsteret.

Jeg har aldri sett noe lignende før i mitt liv.

Det var skummelt.

Jeg klamret meg hardt fast i Mr.K og ba han finne fram kameraet.

 It waits till the midnight hour to come
To torture me for the wrong that I’ve done
It just sits there and stares at me
And it won’t let me get any sleep

Monseret var altså dødt. Vi trodde det iallefall.

Den hadde iallefall et spyd igjennom seg.

Mr.K prøvde å berolige meg at det var intet å frykte. Men synet av monsteret var horribelt.

I got a monster in my closet
Someone’s underneath my bed
The wind’s knocking at my window
I’d kill it but it’s already dead

Iiiik..

Etter å ha observerte monsteret tasset vi videre, og opp til der vi hadde sett Pigge.

Vi listet oss rundt svingen , og prøvde å ikke lage en lyd. Her kommer egentlig inn mye lyd, dvs jeg som sa hele tiden ; Pigge pigge pigge hvor eeeeeeeer du?? .

Mr. K syntest det hele var håpløst og betrygget meg at Pigge lå og sov. Menne,, menne , pigge er jo et nattdyr.

You can bugger the bear, if you do it with care,
In the winter, when he is asleep in his lair,
Though I would not advise it in spring or in fall–
But the hedgehog can never be buggered at all.

Etter mye gåing , (Egentlig draging, jeg ble dratt. Smerte smerte å gå. Dum dum ekkel hobby.) kom vi oss til nygårdsparken.

Jeg liker å se på folk, så det er vell ikke no mere moro å se på folk som samler seg der midt på natta? ironi ironi ironi.

Jeg og Mr. K gikk hånd i hånd bortover stien og hadde det fint. Duuu Denise er det en stein? Spurte Mr. K meg. Stein?

Det er et piggsvin Denise!.

And the elephant too, that you meet in the zoo,
Can be buggered if you are sure just what to do,
You will need a large mattress upon which to fall–
But the hedgehog cvan never be buggered at all.

Piggsvin!? sa jeg nokså høyt. På samme lydnivå som en middels dårlig rocke konsert.

Og der satt hun.

‘

Sammen krøllet i en liten ball. Hun lot seg bli bugged. Men ikke av meg.. Jeg var snill. Lover! Cross my heart and hope to cry.

Så liten og søt.

Jeg bøyde meg ned å spurte piggsvinet hva det het.

Lille nøstet pep ut et Petra , før hun krøllet seg sammen og sammen og tilslutt ble en liten piggball.

Veldig sjenert liten søt jente.

Mr. K sa vi måtte gå, for Petra skulle sove. SOve?! Sove!? Det er jo et nattdyr!!

Men det er jo kjekt med nye venner ! selv om jeg måtte se et monster først.

Det neste blir å spleise Pigge med Petra!=D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

You can bugger the slug, though it messes the rug,
You can bugger the different species of bug,
Or do it with a snail, if you slow to a crawl,
But the hedgehog can never be buggered at all.

Idag var jeg i fysisk bevegelse i en lengre periode. Det kalles på allmenn-språket å "gå tur".

Det er en ny hobby. Å gå tur altså. Eller ikke ny for alle dere andre som gjør det ofte. Men den er ny for meg som er lat , brilleslange, student ol. Her kan du gjerne komme med flere passende forslag til hva jeg er.

Uanskvett. idag gikk vår lille tur rundt nordnes og inn i alle krinkelkrok veiene. Når jeg sier vi er det jeg og samboeren min, og ikke vi som i jeg og en annen personlighet.

Så der gikk vi  å ruslet da. Her kan du lage en rusle lyd for å komme i stemning. rusle ruuuusle russsssssssle. Da dinne russlinga forekom , begynte det å regne. Her kommer inn regnlyder. drypp drypp drissle drissle, drypp drypp.

Jeg og Mr. K gikk å småpratet svada. Og var egentlig ikke særlig opptatt av noe annet. Romantich.

Men så , så skjedde noe! Noe helt uventet! Noe så hinsides overraskende! Trommevirrvel.

Ut av INTET , kom min nye venn løpende! Spurtet ut av sitt lille skjulested.

You can bugger the seal, you can bugger the eel,
You can bugger the crab, though they say it can’t feel,
You can bugger the bat as the night casts its pall,
But the hedgehog can never be buggered at all.

Han introduserte seg. My name is Pinnsvin. Pigge Pinnsvin.

Nice to meet you, sa vi. Og prøvde å ikke skremme han noe særlig.

Han var videre ikke særlig interessert i oss. Men han var høfflig nok til å sette seg en halv meter fra oss. Sniffet litt  i luften for å finne ut om det var Lacost eller Ralph Lauren jeg brukte.

Han viste egentlig en større intresse til  mosen. Og sniffet seg rundt på bakken.

Jeg hadde egentlig litt lyst å klappe på han , kose på han. Men han var litt redd meg. Pustet litt raskt, trodden kanskje han skulle ta en lemmen å eksplodere.

Jeg sir han er redd Mr. K , for ingen er redd meg! slik er det bare.

Her forklarte han oss at han var på vei hjem. Og det var jo ganske greit å vite. Men hvor bor egentlig pinnsvin?

Han la seg litt under et blad slik han trodde at vi ikke så han. Men det gjorde jo vi. Altså , når en har en svær piggete rumpe, er det litt vanskelig å unngå det..

Veldig veldig nydelig!

Hadde så lyst  å kose litt på han . See på den lille søte nesen.

You can bugger the cow (I will not tell you how),
Or the boar, or the piglet, the shoat or the sow,
You can bugger the ass as it stands in the stall–
But the hedgehog can never be buggered at all.

Lille Pigge Pinnsvin , lot seg ikke bli plaga av oss. Han satt egentlig bare og så på oss.

Håper han er der i morgen og.

For jeg skal igjen i fysisk aktivitet!

For en eller annen idiotisk grunn-

Men det er utrolig tøft med en ny venn !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I can see clearly now, the rain is gone,
I can see all obstacles in my way
Gone are the dark clouds that had me blind

Teoretisk sett , har jeg sett verden i et år. Men ikke helt slik jeg ville. Jeg har sett den med begrensninger. Med rammer rundt, rammer som falt av.

Til tider verket det . Det verket å se verden. Spessielt de dagene  rammene ikke fristet. Men rammene skulle  brukes begrenset. Det var det han sa.

Så jeg har levdt et liv i tåke og uklarhet. Har egentlig passet meg fint. Har sett det jeg ville se. Slik som de aller fleste vell? Se og hører det en helst vil?

Rammene, som jeg ble holdt innenfor passet ikke meg. Det er et under jeg eller de har overlevd.

Jeg var blindere enn det jeg trodde.

Eller. jeg er ikke blind. Bare litt nærsynt.

Pitte litte granne.

-0,75 for  å være nøyaktig. Bare barnemat det.

Etter mye om og men, fikk jeg meg selv til å gå til en optiker, og synet mitt var blitt værre fra -0,50 til 0,75.

Yeye. Det betydde bare en ting. Nye glass i brillene mine og en ny time uka etter for å få linser.

Linser.

Det første jeg tenker når jeg hører ordet var da "linsesuppe" mmm.. og det er jo knallgodt!  Men jeg skulle nok ikke få  en pose med rødelinser. Nei nei nei.

Jeg skulle få den enorme gleden av å få pirke meg selv på øyet.

Linsemannjen var veldig hyggelig, og hadde all tid i verden for å lære meg å sette på å ta av linsene mine. Så han ble særdeles skuffet når jeg klarte å ta de av og på , på første forsøk.

Klart han ble skuffet, han fikk jo mindre tid med ultra sjarmerende meg!

Uanskvett, jeg kunne da gå ut av optikkeren å se hele verden. Jeg fikk med meg brillene mine med nye glass og en fin fin boks med linser.

Hjemme var det ikke like lett å få på linsene, da var det plutselig veldig vanskelig.

Følgende skjedde en torsdags morgen på badet mitt ;

Den første gikk i vasken.

Den andre gikk på øyenvippen, for å så legge seg på nesen.

Jeg stappet den brutalt på øyet, øyet begynte å gråte.

Prøvde linsa på det andre øyet, øyet blunket slik linsa la seg på øyelokket .

Her begynte jeg små hyperventilere , og etter 5-6 veldig fy ord klarte jeg å roe meg litt ned.

Den venstre linsa ble da brutalt kastet mot øyet, og den gikk overraskende på.

Høyre linsa la jeg på fingeren min , og stakk meg rett og slett på øyet.

Den kom på.

Så her sitter jeg å gråter. Jeg vet ikke helt hvorfor, kan ha noe med at jeg misshandlet øynene mine for å få på linsene.

Eller kan han noe med at nå ser jeg endelig verden, og jeg vet ikke om jeg vil . Alle ser så sure ut.

Men jeg vet ikke om jeg ser verden så skikkelig heller.

Det er jo så fordømt mye hår framfor øynene mine!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende